Russlands krig mot Ukraina er en stresstest av det norske ordskiftet

Består vi testen?

Hvordan sikre stabilitet i Europa og verden for øvrig? Hvordan håndterer vi matkrisen, gasskrisen, klimakrisen, krigens redsler?

Russlands fullskala angrepskrig mot Ukraina er dramatisk, også for Norge. I tre tiår, etter den kalde krigens slutt, har det sikkerhetspolitiske ordskiftet handlet mer om konflikter langt borte enn om trusler mot Norges sikkerhet.

Sikkerhetspolitikken er komplisert. Den preges både av langsiktige føringer og stor uforutsigbarhet. Politiske veivalg har dramatiske konsekvenser for folk flest. Nettopp derfor er et bredt offentlig ordskifte så viktig. Russlands krig mot Ukraina er en stresstest av det norske ordskiftet. Består vi testen?

Umiddelbart etter krigsutbruddet slo det inn en ny tone i norsk offentlighet. En som påkalte en tydelig fordømmelse av Russlands handlinger, solidaritet med Ukraina og fellesskap med våre partnere i Nato. En virkelighetsbeskrivelse som den store majoriteten av folk og ledere i Norge har stilt seg helhjertet bak.

Men under denne overskriften finnes det ulike syn på Natos rolle og strategier og på hva Norge bør gjøre.

Høy moralsk sigarføring

Likevel må vi spørre om mangfoldet av perspektiver speiles i det pågående ordskiftet. Norsk offentlighet har siden krigens oppstart vært preget av ideologisering, sterke følelser og høy moralsk sigarføring.

Vi ser en personfokusert debatt med gjensidige anklager og en mediedekning preget av øyeblikks- og følelseslogikk.

Resultatet er et fragmentert og tidvis forvirrende bilde av det som skjer i Ukraina. I et slikt landskap er det vanskelig å orientere seg, og langt verre å tenke langsiktig, klokt og strategisk. Men det er nettopp det en krise fordrer.

Skal vi få til det, må vi stige ned fra de ideologiske kjepphestene og diskutere hvilke beslutninger som tjener oss best. Nå og på lengre sikt. Det gjelder på flere politikkområder, innenriks så vel som utenriks.

Noen eksempler:

At visse partier utfordres på sine syn på NATO er legitimt og viktig. Men trenger vi virkelig en opphisset debatt om for eller mot NATO når 95 prosent av befolkningen slutter opp om norsk medlemskap? Samtidig må det fortsatt være lov å stille spørsmål ved Natos rolle i verden og Norges rolle i Nato. Ikke minst fordi NATO utgjør fundamentet i Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Tilsvarende gjelder for debatten om utvidelse av Nato. Selv om vi støtter finsk og svensk Nato-medlemskap, må det diskuteres åpent om oppsider og mulige nedsider. Norge har lenge ønsket et sterkere forsvarssamarbeid med Finland og Sverige. Med hele Norden i NATO får Norge økt drahjelp i nord. Samtidig endrer det Norges rolle som NATO i nord. Kan det øke spenningene i Østersjøen, som blir omkranset av NATO-land, med unntak av den russiske Kaliningrad-enklaven? Styringspartienes tilnærming til i diskusjoner om NATO reiser spørsmålet om de faktisk ønsker en bredere debatt om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Problematisk omtale av Nato

Men også måten ledende politikere omtaler NATO er problematisk. Hvorfor sier man for eksempel at NATO er et verdifellesskap bestående av demokratiske land?

Det er et eksempel på slagordpreget retorikk uten forankring i virkeligheten: I Polen står rettsstaten for fall, i Ungarn har Viktor Orban bygget ned demokratiet, bit for bit. Og i Tyrkia, en joker i NATO, har demokratiet lenge vært på vikende front. NATO har gode grunner til å beholde Polen, Ungarn og Tyrkia som medlemmer, men det handler om sikkerhetspolitikk, ikke om felles verdier. Alliansens troverdighet blir sterkere om vi setter ord på dilemmaet.

Et annet mantra er at fordi det var Putin som startet krigen, er det bare han som kan stoppe den. Det første punktet er selvsagt korrekt. Men hvordan skal vi forstå det siste? Problemet med denne typen absolutter er at samtalen om politiske, diplomatiske og militære strategier kortslutter. For Ukraina og resten av Europa som skal leve med Russland i umiddelbar nærhet, må man tenke gjennom konsekvensene av en slik tenkemåte. Bidrar den til eskalering eller tar den oss nærmere freden?

Trenger en ny EU-debatt

Med krigen i Ukraina trenger Norge en ny EU-debatt. Krigen har gitt ny kraft til forsvarssamarbeidet i EU. Bak dette ligger det også en usikkerhet om USAs fremtidige NATO-forpliktelser. Norge ser ut til å være traumatisert av folkets nei, både i 1972 og 1994. Men i dagens dramatiske sikkerhetspolitiske situasjon er begrunnelsen for å diskutere EU-medlemskap en helt annen. Det er fortsatt mange legitime grunner til å stå utenfor. Men å legge lokk på debatten, slik vi nå ser ut til å gjøre, er det ingen gode grunner til å gjøre.

Sist, men ikke minst: Mye tyder på at krigen kan vare lenge. Det vil ramme Europa og dets nærområder på våre mest sårbare punkter. For selv om enheten i Europa er sterkere enn på lenge, er det sannsynlig at langvarig flyktningkrise og økte priser på mat og energi på sikt vil føre til økt politisk misnøye.

Det var høye bensinpriser som fikk de gule vestene ut i gatene i Frankrike, og det var økte melpriser som satte fyr på den arabiske våren. Hva betyr dette for Europa og Norge? Hvordan må vi innrette oss for å møte dette?

Et romsligere ordskifte

For å svare på krisens enorme utfordringer trenger vi et romsligere ordskifte. Gjerne med tydelig meningsmotstand. Men det må gjøres med kunnskap og argumenter. Ikke med fraser som at dette en krig mellom det onde og gode, eller at Ukraina kjemper vår krig. Tvert om, slagord som dette drar samtalen inn i en kognitiv blindgate som gjør det vanskelig å se håp og muligheter, ja til og med fred.

Det norske demokratiet settes på prøve akkurat nå. Mye ligger utenfor vår kontroll, men vi kan alle bidra til et åpent og levende ordskifte. Det vil gi Norge bedre svar på hvordan krisen kan håndteres, og det vil styrke det norske demokratiet.